Året var 2007 og jeg var fersk masterstudent i kunsthistorie med en ambisjon om å kapre en av de to utlyste stillingene som museumsvert på Astrup Fearnley Museet. Jeg satt på biblioteket da telefonen ringte og jeg fikk beskjeden om at den ene stillingen var min. Lykken var stor.
Noen dager senere fikk jeg opplæring i den aktuelle utstillingen – China Power Station. Det var et av mine første møter med kinesisk samtidskunst i en slik skala, et møte med kunstnere som siden den gang har blitt anerkjent verden over – som Cao Fei, Xu Zhen og Liu Wei. For noen fantastiske verk, som gjorde et varig inntrykk.
Og Chu Yun. Et mørkt rom. Med mange små lys. Noen blinker. Jeg tar et par usikre steg innover rommet. Nærmer meg lysene. En stjernehimmel så nær, det er bare å strekke ut armen for å ta på stjernene.
Øynene begynner å vende seg til mørket. Konturer av ulike objekter begynner å tre frem. Etterhvert begynner disse å ta tydeligere form og jeg gjenkjenner en del av dem. En PC står på et bord med monitoren i standby-modus, en harddisk er plassert ved siden av. En elektrisk vifte, en fasttelefon plassert på en krakk. En vannkoker i hjørnet.
Et hav av assosiasjoner dukker opp. En studenthybel, et hjemmekontor. Eller lysene fra en storby. En blinkende stjernehimmel.
Et bilde av et hektisk liv der maskinene fullstendig har tatt over rommet. Eller en meditasjon over universets sublime natur.
En tidskapsel over våre liv i en teknologialder. Eller et tidløst kart over vårt solsystem, galakser, universet.
Constellation! Enten/eller. Både/og. Et kart over livet i sin alminnelighet og samtidig en portal til verdensrommet.
I skrivende stund sitter jeg på mitt hjemmekontor. Midt i en storby, og selv om det er mørkt ute er det ikke så lett å se stjernehimmelen. Men i rommet mitt blinker PC-en. Og telefonen. Og når jeg lukker øynene dukker det flere lys opp på netthinnen min. En ukjent stjernekonstellasjon – min egen versjon.
______
