Damien Hirst er en av kunstnere som har en spesiell posisjon i Astrup Fearnley Samlingen. Han ble født i Bristol, studerte ved Goldsmith’s College i London, og var en nøkkelperson i Young British Art-fenomenet på slutten av 1980-tallet. Som en kommende og betydningsfull kunstner på den britiske kunstscenen fikk han sin første internasjonale anerkjennelse på Veneziabiennalen i 1993. Da han vant Turner-prisen i 1995, ble hans talent vidt anerkjent, og navnet for alvor kjent i kunstverdenen. I dag har han fått status som superstjerne i samtidskunsten.Hirst arbeider parallelt med skulptur, installasjon og maleri. De to førstnevnte innebærer en tydelig manipulering av readymade-materialer, for eksempel objekter eller dyr, som blir fremstilt i omarbeidede tilstander. Han er blant annet kjent for verk med halverte sauer eller kyr i formalinfylte glasskap, så vel som for sin berømte hai. I den senere tid har han videreutviklet sine medisinskap, som i likhet med de oppdelte dyrene kjennetegnes av et kaldt, klinisk utseende. Selv om de er mer dekorative, er også maleriene basert på en mekanisk tilnærming: "spinn-maleriene" involverer bruk av maling på roterende runde lerreter, mens "spot-maleriene" er et produkt av systematisk anvendte prikker i vanlige rutenett, og "sommerfugl-maleriene" presenterer sirlig ordnede insekter på malte flater, ofte i svært strukturerte og forseggjorte mønstre.Ut over rent formale forhold handler Hirsts kunst om dypt symbolske og metafysiske spørsmål. Han har lenge vært fascinert av – og forfører publikum med – sine ofte groteske refleksjoner over døden: kadaveret av en ku; sommerfugler som objekter på lerreter, medisiner i sterile skap; et mylder av fluer på billedoverflater. I alle disse arbeidene konfronteres tilskueren med det "avgjørende øyeblikket" da det er ingen vei tilbake. Men denne besettelsen blir karakteristisk nok oppveiet av en sterk lengsel etter total likevekt. I Hirsts arbeider kan man derfor kjenne igjen skjebnesvangre situasjoner som er uhyggelig fiksert og fryst i tid, som om kunstneren prøver å snu naturens ubønnhørlige syklus.Om Hirsts kunst ikke kan gi en slik frelse fra død, har den uansett vært viktig i forsonende estetikk. Når sjokkvirkningene av utstillingene har lagt seg, har det som en gang ble vurdert som grotesk eller "dårlig smak" blitt gjentolket som en ny form for skjønnhet, til og med som noe sublimt. Samlet gir installasjonene, skulpturene og maleriene som er presentert i denne utstillingen en viktig, om enn fragmentert, oversikt over Hirsts formalistiske og tematiske tenkning gjennom de siste to tiårene.
