Janine Antoni er født på Bahamas, men bor og arbeider i New York. Hun gjorde seg bemerket på den amerikanske kunstscenen tidlig på 1990-tallet med verk i grenseland mellom performance og skulptur, i tillegg til installasjoner, video og fotografi. Antonis kroppslige og taktile arbeider kombinerer gjerne et feministisk perspektiv med kunsthistoriske referanser. Skjønnhetspress, kroppsfiksering, morsrollen og ambivalensen ved tradisjonelle kjønnshierarkier er blant de emnene hun tar opp. Et fornyet fokus på kropp i kunsten på 1990-tallet førte til en aktualisering av kunstretninger som minimalisme, konseptkunst, performance, videokunst, installasjon og stedsspesifikk kunst. Antoni var blant de unge kunstnerne som så nye muligheter i arven fra 1960- og 70-tallet. Hun ble inspirert av feministiske performancer av Ana Mendieta og Carolee Schneeman. Kroppen er sentral i Antonis verk, både som verktøy og i tematikk, og hun våger å være ubehagelig intim. Utfordringen ved å overføre erfaringer fra kroppslig sansning til skulpturelle objekter ligger til grunn for kunstnerskapet hennes, og dikterer både arbeidsprosess og materialer. Ved å bruke munnen som hammer og meisel, øyenvippene til å tegne med, hårmanken som pensel og ulike deler av kroppen som støpeform, har hun omdannet hverdagslige ritualer som å spise, sove, vaske og sminke seg til skulpturelle prosesser. Minimalismens betoning av at materialene og prosessene i seg selv kan være ladet med symbolsk betydning ble også viktig for henne. Antoni har studert klassisk skulptur, men valgte bort tradisjonelle materialer som marmor til fordel for mer uvanlige substanser. I tillegg til sjokolade og herdet fett har hun blant annet brukt såpe, hårfarge, dyrehud og tekstiler til å fremheve intimitet i ulike sjatteringer. Referansene til kunstnere som Joseph Beyus og Hannah Wilke (fett og sjokolade som skulpturelt materiale) og Donald Judd (kuben) ble hos Antoni filtrert gjennom feministiske idéer om kvinnelig identitet fra 1980-tallet. Arbeider som Gnaw (1992), Lick and Lather (1993) og Slumber (1994) er både skulpturer og prosesser. Antoni tok opp emner som konsumkulturen, skjønnhetskulten og kunsthistoriske myter. I Gnaw (1992) fortærte hun samfunnets syn på femininitet og bokstavelig talt spyttet det ut igjen. I denne installasjonen gnagde Antoni på to minimalistiske kuber av 270 kilo sjokolade og 270 kilo herdet fett til hun ikke orket mer. Avskjæret ble spyttet ut og smeltet om til hjerteformede konfektesker og fristende leppestifter, og restene av kubene og «produktene» ble stilt ut i gallerirommet. Gnaw ble mottatt som et feministisk svar til det maskuline uttrykket i minimalismen, samtidig som det adresserte samfunnspresset på kvinner og deres kropper på en selvbevisst måte. Antoni forteller sine historier gjennom skulpturelle overflater, men etterlater samtidig tomrom i fortellingene betrakteren selv må fylle. Paradoksalt nok baseres mye av kroppsligheten i Antonis verk på nettopp fraværet av den synlige kroppen. Vi ser i stedet avtrykk og restene etter kroppslige prosesser. Dette aktiviserer betrakternes kroppslige hukommelse ved at vi intuitivt begynner å visualisere de ulike handlingene. Slik vektlegger Antoni den konkrete fysiske handlingen det å lage kunst innebærer, og trekker oss inn som medskapere i prosessen.
