I neo-konseptualismens glansdager på midten av 1990-tallet dukker Bjarne Melgaard opp på den norske kunstscenen med sine ekspresjonistiske og kaotiske malerier, skulpturer og installasjoner. De er fylt av begjær og fryktsom lengsel og hører hjemme et eller annet sted mellom fiksjon og virkelighet. Han mestrer til fulle strektegningen og installasjonskunsten og fører betrakterne inn i en labyrint av komplekse lag-på-lag-fortellinger, der temaene er overdrevne og destruktive og der penselstrøk og malingsklatter omformes til livsfjerne fenomener, gjerne akkompagnert av skandaløs og kraftig ordbruk. I mer enn 15 år har Melgaard foretatt omfattende reiser og har bodd i Oslo, Poznań, Warszawa, Maastricht, Antwerpen, Amsterdam, Sydney, Bryssel, København, Berlin, Barcelona og New York. I løpet av denne tiden har han skapt et mangfold av universer, han har sprengt kunstneriske grenser og stilt spørsmålstegn ved moralitetens begrensninger. Når hans oppsiktsvekkende verk stilles ut i gallerier og museer, har de en tendens til å fremkalle ekstreme reaksjoner. Melgaards kunst tilhører en lang tradisjon i ekspresjonismen, som kan spores tilbake til Edvard Munch – Melgaards åndelige og stilistiske mentor – og til grunnleggerne av Die Brücke i Dresden i 1905 (Ernst Ludwig Kirchner, Erich Heckel, Karl Schmidt-Rottluf og Emil Nolde). Høydepunktet i perioden ble nådd med virksomheten til Der Blaue Reiter (dannet av Wassily Kandinsky, Franz Marc, August Macke og Paul Klee like før utbruddet av første verdenskrig). Heller enn å promotere en homogen og lett definerbar stil, satte ekspresjonistene skildringen av indre spenninger, motsetninger og konflikter høyt. De representerte således et brudd med eksisterende kunstneriske konvensjoner, som dikterte at kunstverk skulle formidle en ytre virkelighet. I videste forstand betegner ekspresjonismen en visuell prosess som manifesterer kunstnerens indre opplevelser i skapelsesøyeblikket og avviker underforstått fra akademiske eller klassiske standarder. Med ideer som vant popularitet sent på 1800-tallet var det åndelige grunnlaget for bevegelsen inspirert av den dionysiske vitaliteten i Friedrich Nietzsches skrifter og i Henri Bergsons élan vital. I mange år forble ekspresjonismen en latent kunststrømning i Europa, spesielt i Tyskland og i de nordiske landene. Cobra-bevegelsen, som ble frontet av Asger Jorn og Karel Appel fra sent på 1940-tallet, var hovedsakelig en sammensmeltning av ekspresjonisme og surrealisme, men med en økende vekt på spontanitet fremfor freudiansk automatisme. På begynnelsen av 1960-tallet vant ekspresjonistiske prinsipper gjenklang i verker av kunstnere som Georg Baselitz, Markus Lüpertz og Bernd Koberling (som senere skulle innta en viktig rolle på den norske kunstscenen). Disse reagerte mot den på den tiden herskende innflytelse fra abstrakt kunst og gjorde også motstand mot den mer objektive og rasjonelle konseptkunstbevegelsen på 1970-tallet. Wien-aksjonistene på sent 1960-tall og tidlig 1970-tall ble enda en variasjon over ekspresjonistiske ideer der kunstnere som Otto Mühl, Günter Brus, Rudolf Schwarzkogler og Hermann Nitsch iscenesatte ekstreme og ofte voldelige happeninger for å gjøre kunsten levende. Deres Orgien-Mysterien-Theater presenterte orgiastiske forestillinger, etterfulgt av en serie performance-malerier som involverte tilskuernes fysiske nærvær. Det virkelige vendepunktet kom da Junge Wilde dukket opp sent på 1970-tallet. Det var en gruppe unge, tyske kunstnere som inkluderte Rainer Fetting, Helmut Middendorf, Salomé og Bernd Zimmer i Berlin, Walter Dahn og Jiri Georg Dokoupil i Köln og Martin Kippenberger, Werner Büettner og brødrene Albert og Markus Oehlen i Hamburg. Maleriene deres var figurative og sjelelige, lidenskapelige og ironiske og inneholdt ofte en bitende sosial og politisk kritikk. Sammen fikk de stor innflytelse når det gjaldt å generere neo-ekspresjonismens internasjonale bevegelse, som dominerte storparten av 1980-tallet. Bjarne Melgaard er en instinktiv og oppriktig maler. Han velger å bruke et ekspresjonistisk språk i sine arbeider, eller mer presist, denne introspektive stilen har valgt ham. Bildene vokser frem av det tomrommet hvor hans kunstneriske lengsler og indre demoner møtes. Når han skaper sine verk, kaster han seg uten forutinntatthet over den første, spontane idé han måtte få. Han utviklet sitt karakteristiske formale uttrykk på midten av 1990-tallet, og spesielt denne perioden reflekterer den store gleden Melgaard har av å male og de følelsene og den sensualiteten som går inn i hver strek – tegnet eller malt – som noen ganger får verkene hans til å nærme seg ren abstraksjon. Oftest møter vi imidlertid mannsmotiver i et homo-erotisk ladet miljø. Det er en kompleks, ja til og med kaotisk, billedverden der skikkelser og objekter på udefinerbare måter synes å gjennomgå en metamorfose fra en tilstand til en annen. Melgaard dikter opp fantastiske scener, eller rettere sagt, han gjør drømmer og fantasier ”synlige”, som om han forsøker å gjøre dem virkelige. For å understreke forbindelsen til en ytre virkelighet, innarbeider han noen ganger bilder og fotografier i sine verker, som er klippet ut av blader. Utklippene blir benyttet til å forankre dem til et gitt tidspunkt og forsyner hvert verk med en grunnleggende identitet. Melgaard tar også ofte i bruk tekster – fragmenterte setninger, utrop og enkeltord – for å balansere det grafiske, visuelle elementet med fonemet, lydens små, segmentariske enheter. Tilsammen utgjør ordene, maleriene, tegningene og skulpturene en overbyggende installasjon med særegent tid og rom, som ser ut til å skylle over og overvelde betrakteren. Arbeidene hans er besjelet av surrealistiske innfall og er ladet med distinkte symbolske referanser som nesten bestandig er eksplisitt seksuelle og voldelige av natur. De samme referansene dukker stadig opp i hans verker, som en besettelse. Dyr som hunder, aper, pingviner, blekkspruter og kenguruer blir ofte portrettert sammen med sorte hull og peniser. Ordet ”fuck” blir et tema som går igjen, både metaforisk og bokstavelig: ”kunstner forpult i hodet”, ”fuck Afrika”, ”fuck deg”, ”dra til helvete”, ”fuck Bruce Nauman”… Dette er kunstneren som snakker; gang på gang forteller han tilskueren og verden hvem han er, en homofil og en outsider. Samtidig ikler han seg forskjellige skiftende identiteter – Casanova, Rob Bo’bel, Bernard St’ Summiere – i et forsøk på å utfordre repressive sosiale konvensjoner, forventninger og fordommer. Det er et forsøk på å iscenesette autobiografisk fiksjon og å nærme seg uinnskrenket frihet. Etter en periode med hovedsakelig narsissistiske arbeider der han går dypt inn i egen seksualitet og særegne seksuelle brytninger, flytter Melgaard fokuset over til et bredere og mer generelt tema, inspirert av den populære science fiction-filmen fra 1968, nemlig Apenes planet. Filmen var regissert av Franklin J. Schaffner, Charlton Heston spilte hovedrollen og manuset var løselig basert på Pierre Boulles roman La planète des singes fra 1963. Melgaards ”The Planet of the Apes” (2000) er et omfattende epos som gjengir en intrikat historie om rasisme og fordømmelse i dagens vestlige verden. Forholdet mellom apene og menneskene blir brukt som metafor for det kompliserte forholdet mellom forskjellige raser og, ikke minst, mellom homo- og heteroseksuelle. Disse enorme arbeidene (i størrelsesorden 6 – 7 meter) gjengir historier med en vrimmel av geografiske og historiske referanser. Oftere enn i tidligere arbeider er de konstruksjoner, der de klart atskilte mediene skulptur, maleri og tegning ser ut til å smelte sammen til ulike collager. Formalt er stilen mer behersket og språkbruken mer avdempet enn i de fleste av kunstnerens andre verker, skjønt vulgære og grenseoverskridende temaer sniker seg inn fra tid til annen, spesielt i skulpturene. Denne tendensen økte da Melgaard på 1990-tallet ble påvirket av black metal-verdenen. Kunstneren ble fascinert av filosofien og samfunnsinnstillingen til norske black metal-rockere som forkjempere for anti-autoritære, anti-kristelige og anti-borgerlige holdninger og tok i bruk deres spesielle estetikk i sin perverse og unike billedverden av homoseksualitet, sadomachosisme, narkotika og ekstremvold. Både når det gjelder innhold og stil blir arbeidene hans mer voldelig ekspressive, og kunstneren ser ut til å innta rollen som den ”usynlige tredjepart” i forskjellige sex-, volds- og til og med dødshandlinger. Melgaard sammenligner ofte den kreative prosessen med prostitusjon og karakteriserer maleriet som en ”hore” eller et ”ludder” – og det blir i økende grad klart at han ”maler med penisen”. ”The Planet of the Apes” og erfaringene med black metal etterfølges av en mer introspektiv uttrykksform. Han bruker eremittiske temaer der menneskelige skikkelser ligner dyr, og fantasimonstre symboliserer kunstneren selv og hans opplevelse av smerte, ensomhet og savn. Denne perioden av sin karriere (fra 2003 til 2008), da han bor i Berlin og så i Barcelona, sammenfaller med en stadig økende bruk av rusmidler og steroider. Ordene og setningene i arbeidene blir mer aggressive enn sensuelle, og selve den kreative prosessen ser ut til å være løsrevet fra den opphisselsen, frustrasjonen og utmattelsen som blir formidlet. Og så, for omtrent halvannet år siden, flyttet Melgaard for hittil siste gang til New York City. Den nye livsstilen han har gått inn for ser ut til å ha gitt ham tilbake gleden ved å male. Nye prosjekter er blitt satt i gang, skjønt den overordnede motivkretsen og besettende stilen er beholdt. Arbeidsmetodene er blitt radikalt forandret. Han har ansatt assistenter til å bearbeide utvalgte bilder med en på forhånd angitt grad av fotorealisme, og oppå disse legger han sin egen instinktive, ekspresjonistiske, art brut-stil. Samlet kan dette arbeidet forstås som en malt roman, med referanser til det amerikanske tidsskriftet Made in USA og dessuten til forskjellige bilder av kunstneren og hans mor og far, tatt fra familiealbumet. Enda en gang er det oppdiktet selvbiografi. Selv om vi kan diskutere Melgaards oeuvre i forhold til de skiftende stilistiske perioder som i større eller mindre grad tilsvarer ulike kapitler i hans liv, er hans kunst en vedvarende og pågående strøm av reelle og imaginære fortellinger. Alle faktorene i arbeidene, det være seg fotografier, tegninger, malerier, skulpturer, installasjoner, filmer, bøker eller kataloger, gjengir den samme historien om fordømmelse, og maner frem den samme higen etter individets uinnskrenkede frihet. Melgaard plasserer seg i en Nietzsche-diskurs av drifter, moralitet og normalitet. Han er opptatt av sosiale betingelser og i hvor stor grad folk er tvunget av gjengs moral og religiøse prinsipper for å tilpasse seg et spesifikt normalitetsbegrep. For Melgaard (som for Nietzsche) går driftene foran fornuften og er iboende anti-sosiale av natur. Og han er smertelig klar over at ”disse livsbetingende affekter måtte styrkes om livet skulle styrkes”. (Nietzsche, Hinsides Godt og Ondt, Trond Berg Eriksen, overs. Bokklubben 2008, avsn. 23) Til tross for at Melgaard ofte er blitt avvist av samfunnet – som barn, som homoseksuell, på Statens kunstakademi (der søknaden ble avslått seks ganger) og som en som aldri tilhørte en spesiell kunstnergruppe, har han gjennom sin posisjon som kunstner funnet en måte å kommunisere med det samfunnet på som han følte han aldri var en del av. I og med denne posisjonen kan han reise spesifikke og skarpsindige spørsmål om begrepet normalitet og grunnene til sosial utestengelse. Han stiller spørsmålstegn ved, og bestrider likefremt, enhver form for autoritet, orden og konformitet og velger å bruke ulike, skiftende identiteter i angrepet på det moderne samfunn som en sosial kontrakt om adferd. Ved å benytte emner som diskriminering, rasisme, sadomachochistisk homoseksualitet, narkotika, tortur, ytterliggående vold og død, gjerne med referanser til norske subkulturer, blir Melgaards fordreide skikkelser, aper og andre dyr, og provoserende tekster, rettet direkte mot det samfunnet han vokste opp i. Kunstneren utfordrer grenser og konvensjoner i den personlige, uinnskrenkede frihets navn. Melgaard har gjeninnført ekspresjonismen i intens dialog med dens historiske skikkelser, innbefattet Munch, Jorn, Baselitz og Kippenberger. I alle hans arbeider ser vi likevel en idé om standhaftighet og repetisjon. Sistnevnte i deleuzisk forstand, som ikke refererer til serialitet, men til repetisjon som det ”som kan inkludere differens i seg selv”) (Gilles Deleuze, Différence et Répétition, 1968). Dette repetisjonsaspektet eller denne besettende standhaftighet settes også i relasjon til Roland Barthes’ stilbegrep, som transcenderer alle skrivemåter: ”den (stilen) har alltid noe primitivt og ubearbeidet ved seg: den er en form uten formål, den er produktet av et utbrudd og ikke av en hensikt, den er lik en tankens vertikale og frittstående dimensjon. Den har sine referanser i biologien og fortiden, ikke i historien, den er en ”ting” han eier, den kaster glans over ham og slavebinder ham, den er hans ensomhet”. (Roland Barthes, Litteraturens nullpunkt, Leif Tufte, overs. Cappelens upopulære skrifter 1996, s. 14). Gjennom hele Melgaards karriere blir vi konfrontert med standhaftighet og repetisjon. Det homoerotiske og voldelige billedspråket gir gjenlyd i hans rå, ekspresjonistiske stil der en strek eller et spor noen ganger former skikkelser eller ganske enkelt forblir på lerretet som et ekko av hans subjektivitet. Besettelsen når det gjelder seksualitet og hans tilslutning til seksuell atferd som går ut over samfunnets normer danner en uforanderlighet i hans arbeider. Av Melgaards komposisjoner kan man gjette hvordan han først etablerer temaene innenfor billedrammen og så bli vitne til hvordan han griper inn i den opprinnelige tegningen og bygger opp en stadig mer intens reaksjon mot den, for så å ende i et klimaks eller en destruktiv handling. Som oftest kan man fornemme den intense gleden kunstneren oppnår i denne kreative prosessen, skjønt gleden ofte ser ut til å være blandet med vold. Det eksisterer et tvetydig men produktivt forhold mellom tekst og bilde, mellom stil og motiv. I dette estetiske kaos med mange lag, blant denne voldelige écriture av streker, skriblerier, malingsflekker og spor kan man se og føle energien og den følelsesmessige intensiteten som ble tatt i bruk. Bjarne Melgaards stil oppstår av arbeidenes totale fysikalitet og av hvert penselstrøks vitalitet. Det er som om subjektene snakker gjennom kunstneren som åndene gjennom et medium og i sin tur forsyner ham med et redskap til å transformere fantasmene til en frihetshandling.